Æresdrap

Forfatteren av boken ”Æresdrap”, Ayse Onal, er journalist og har arbeidet med tyrkisk politikk, organisert kriminalitet og konflikter i midtøsten i over 20år. Boken er basert på hennes dokumentarserie ”Våre menn” som ble vist på den tyrkiske tv-stasjonen Star TV i 2006. Boka ble skrevet i London, og lansert i 2008.

”Æresdrap er en avslørende og tragisk fortelling om ødelagte liv. Den kjente tyrkiske journalisten Ayse Onal har intervjuet menn som har drept mødrer, søstre og døtre, og lar oss slik komme nært innpå motivene og følelsene deres. Hun ruller opp bakgrunnen for mordene, og vi får innblikk i kultur, samfunn, familier og menneskeliv som kanskje virker fremmede, men som altså finnes på steder i vår egen verdensdel.
Dette er fortellinger til å bli klok av. Boken er et unikt historisk dokument som gjør leseren i stand til å forstå hva mennesket kan drives til for ærens skyld.”

Dette er teksten som står på baksiden av boka. Selve boken begynner med en liten ”faktadel”, som gir meg et visst inntrykk av hvor mange som er innblandet i slike konflikter.

Fra 2000-2005 har 1806 tyrkiske kvinner blitt offer for æresdrap, og 5375 har tatt sitt eget liv etter press fra familien. Drap som er mistenkelige dødsfall er ikke regnet med.
I Tyrkiske samfunn settes religionen på lik linje som samfunnets fastsatte lover og regler. ”Kvinner skal leve opp etter dyd og verdighet, noe mennene skal passe på at de gjør. Hvis en kvinne ikke lever etter disse idealene blir hun i samfunnet sett på som en synder og hun må drepes for at familiens verdighet, ære og tro til religionen fortsatt skal være i behold.”

Den første fortellingen handler om en ung kvinne ved navnet Remziye Öztürk. Familien flyttet fra Mutki i Bitlis til Istanbul pågrunn av et svært blodig opprør som startet. I Istanbul flyttet de inn i et gecekondu (Simpelt hus) som var vanlig blant fattige kurdere. Når sønner ble gift og fikk barn ble det bygget på en etasje til. Remziyes familie var sunnimuslimer, og derfor ønsket foreldrene å få en sønn som kunne gi styrke til familien. Mora hadde allerede født fire sønner, men det femte barnet ble Remziye, noe som var skamfullt for familien. Hver gang det ble født en sønn plantet faren et nytt tre i hagen, og hver gang det ble født en datter hogget han et tre ned.
Remziye vokste opp og var en dyktig jente. Hun fikk toppkarakterer på skolen, gjorde husarbeid, lagde og gjorde i stand dagens måltider, tok seg av kyllingene og hønene i hagen og gikk på Koran-kurs. Dette gjorde at moren hennes følte at hun ble satt i skyggen og foreldrene mente dette gjorde stor skam over familien.
Etter noen år fikk mora ei jente til og faren klarte ikke se henne i øynene lenger, selv om hun allerede hadde født han fire sønner. Moren skyldte på Remziye for at hun var så intelligent at hun skremte alle mannfolk bort. Som Remziye ble det nye jentebarnet lovet bort til en mann så tidlig som mulig. Dette var med hensikt for at døtrene ikke skulle få muligheten til å synde eller stikke av med en andre menn under oppveksten.
Remziye avskydde urettferdigheten mellom kvinner og menn. Hun mente det var feil at kvinnene skulle jobbe hele dagen, og at mennene som ikke hjalp til skulle få kyllinglåra, den friskeste fruktkompotten og det sprøeste börekane. Da mennene var ute av syne tok Remziye seg sjansen til å spørre moren. Moren svarte at kvinner må jobbe for at mennene skal få ro og fred. Ellers fører det med seg konsekvenser, også slo hun datteren ned med en stor kjevle.
Remziye var også veldig opptatt av utdanning. Hun hadde blitt ferdig med ungdomsskolen og hadde et stort ønske om å gå videregående, men faren sa nei. Derfor sendte hun læreren fra ungdomsskolen hjem for å overtale han. Foreldrene møtte han med all slags god mat og varme, og etter hans avskjed ga hele familien datteren juling, og hun ble sendt til læreren dagen etter med sin bror for å fortelle at hun hadde fått lov, men at hun hadde ombestemt seg. Han så blåmerkene og situasjonen, men uansett hva han gjorde for å få foreldrene til å ombestemme seg så hjalp det ikke. Så Remziye fikk ikke studert videre og foreldrene gikk etter hvert lei av å slå henne så de fant det beste i å gifte henne bort til han hun var lovet bort til. Denne mannen var sønnen til onkelen og han var på lik alder som Remziye. Bryllupet skulle holdes på sommeren. I mellomtiden startet et byggeprosjekt av en ny gecekondu på nabotomten. Remziye kom med mat til arbeiderne hver dag fra familien og hun begynte å snakke med en av arbeiderne. Dette fant etter hvert familien hennes ut av og hun fikk mer juling og ble truet med å drepes. Remziye hadde forelsket seg i denne mannen som het Ismael, og han ønsket å gifte seg med henne. En dag stakk de av sammen, men den kvelden kom brødrene på døren til Ismaels familie og dro henne med seg hjem og låste henne inne i et lite rom. Etter dette ville ikke hennes forlovede ha henne lenger og familien måtte finne en ny mann. Siden Remziye var urørt ble hun ikke drept av familien, men holdt fanget. Til tross for dette klarte hun etter hvert å rømme og hun stakk av med Ismael enda en gang. Denne gangen elsket de sammen og at de med dette i Guds øyne ble sett på som gift, men de måtte gifte seg borgelig for at det skulle være godtatt å flytte sammen. For å kunne gjøre dette trengte de begge identifikasjonspapirer og søkte til mukhtaren om nye papirer. De satte sin tillit til han og fortalte, noe som viste seg å være fryktelig dumt. Den kvelden ble døren hjemme hos Ismael sparket inn for andre gang av brødrene til Remziye og hun ble dratt med hjem. Ismael hoppet ut av vinduet. Familien julte henne opp verre enn noensinne og bestemte seg for å drepe Remziye og hennes kusine siden de begge var urene. Kusinen hadde stukket av med en annen mann hun også slik som Remziye. Remziyes bror fikk jobben med å skyte dem begge fordi han var yngst og ville få kortest straff. Morens råd til sønnen var ”Uansett hva dem gjør, så ikke skyt dem innendørs. Det blir så vanskelig å fjerne lika. Skyt dem mellom trærne i hagen og dump lika ett eller annet sted”. Kusinen ble drept først, og da det ble Remziyes tur hadde hun et siste ønske. Hun ville ikke dø som en synder, så hun spurte om hun kunne få lese fra koranen og vaske seg for å rense bort sine synder. Dette fikk hun lov til og mens broren ventet på sin oppgave og rullet seg en røyk, klarte Remziye å stikke av. Hun løp lenge og datt til slutt ned på trappa til cem-huset. Cem-huset var templet til alevimuslimene, som sunnimuslimene hadde et negativt syn til. Tre gutter fant henne, tok henne med inn og pleide henne og tok henne med hjem til moren. Der fikk hun bo så lenge hun hadde behov for det, og de kontaktet Ismael som kom og hentet henne. Med hjelp fra aleviklederen giftet de seg og fikk seg en egen gecekondu. Hver dag levde de i frykt, og etter hvert fikk de en datter sammen, og Remziye forstod hvorfor moren aldri hadde hatt noe godt syn til sine døtre. Hadde det vært en sønn hadde det vært et større håp for den lille familien, men med ei jente så det dårlig ut.
En dag fant Remziye et hjelpeprogram på TV, hun kontaktet dem og fortalte hele historien. Historien ble kjent over store områder, de vant penger fra programmet og mange av seerne av programmet ønsket å hjelpe. Familien fikk etter hvert mye penger, og med dette klarte Remziye å komme seg unna fra sin familie en siste gang. Brødrene hadde fått høre av noen smågutter på gaten hvor søsteren bodde og de kom stormende inn døra. Heldigvis for Remziye fikk hun et forvarsel og fikk reddet seg selv og ungen ut i en taxi like før. Ismael var ikke hjemme. Senere flyttet de sammen til Wien og dette er hvor fortellingen slutter.

Som en slags oppsummering kan vi si at hun flyktet ikke for kjærligheten, men for friheten og for et liv hvor hun kan respekteres og behandles som et menneske. Denne drivkraften er så sterk at flere andre kvinner i like situasjoner er villige til å risikere livet.
Det er mulig at de som dreper ikke egentlig ønsker å drepe, men føler seg nødt til det for å kunne gå med hodet høyt og æra i behold. Det er det som er æresdrap.


Jeg har ikke kommet så langt i neste fortelling. Handlingen er om Murat som sitter i fengsel for å ha drept sin mor, men gjenfortelling fra denne fortellingen kommer senere.

Min mening om boken hittil er at den er utrolig spennende og virkelig verdt å sette av tid til å lese. Handlingen drar leseren inn i teksten og det som gjør den enda mer interessant er at fortellingene faktisk er virkelige og ikke bare fantasi. Tanker jeg sitter igjen med etter å ha lest er at det er helt ufattelig for meg å sette meg inn i et slikt brutalt liv, likevel kan jeg se alt for meg når jeg leser i boka. Jeg vet vel ikke riktig hvor godt jeg egentlig har det!

Turid Anita